Lånt mye penger

Hun er 28 år og har gebiss. Klærne er store og umoderne. Håret er skittent og ustelt. Øynene er slitne og kroppen syk. Karina er narkoman – og hun vil at DU skal vite det.
”Helene” (23) og ”Erik” (26) har vært kjærester i nesten to år. Men de er ikke som andre kjærestepar. Alt dreier seg om penger. Nok penger til tre skudd – de daglige dosene med heroin.
Selgerne kommer inn en etter en. De lesser bager og bæreposer fulle med magasiner. Eller så mange de har råd til. Det er cirka fem måneder siden =Oslo startet opp, og salget har gått over all forventning. Selgerne er for det meste menn. Noen unge, noen berusede – noen haltende, noen sjanglende. Så kommer Helene. Hun skiller seg ut. Hun ser ung ut. Huden er grov, øynene røde. Håret er ustelt. Hun kommer sammen med kjæresten. De har begge kjeledress. Hun har ikke tid til å prate. Blikket er flakkende og desperat.
– Jeg må ut å selge. Sorry – kan ikke prate nå. Har dårlig tid. Kanskje senere…
Hun får tre aviser av kjæresten. Så forsvinner de ut sammen.
Etter ti minutter kommer han tilbake. Han kjøper fem nye aviser. Så løper han ut igjen.
Noen timer senere møter vi dem begge på gata.
– Nå kan vi gjerne prate. Måtte bare få en dose først. Vil dere prate med oss nå?
Vi setter oss på Baker Samson på Karl Johan. Det er første gang Helene og Erik har vært på kafé.
– Jeg tar gjerne en ciabatta og en cola, sier Helene – og takker for tredje gang.
– Hva er ciabatta? Er det det samme som horn?
– Nei, Erik. Det er sånn brød med litt mel på.
– Ok, da tar jeg gjerne et horn med ost og skinke.
Mor på fylla
Da Helene var 13 prøvde hun hasj for første gang. Det var sommeren til sjuende klasse. Så gikk hun over til piller, amfetamin og extacy.
– Det var spennende å prøve nye ting. Alle andre gjorde det også. Da jeg var 16 prøvde jeg heroin for første gang. Men jeg tok ikke sprøyter. Jeg røykte det. Ville bare prøve. Var nysgjerrig, liksom. Til da hadde jeg sjekket ut alt annet. Da pappa oppdaget det ringte han til barnevernet. De skulle teste meg for dop tre ganger i uken. Men jeg visste at de bare testet for hasj og amfetamin. Så da tok jeg piller i stedet.
I begynnelsen fikk Helene penger av boren sin. Hun tjente noen hundrelapper i uken på å vaske leiligheten hans.
– Jeg fikk en del penger av mamma også. Hun prøvde å betale bort den dårlige samvittigheten sin. Spesielt når hun hadde vært mye på fylla.

Overdosen
– Vi møttes på byen, og så betrodde vi hverandre at vi tok heroin.
Erik sender et kjærlig smil til Helene mens han forteller.
– Dagen etter sendte vi SMS til hverandre og avtalte og møtes for å ”mekke”. Jeg dro hjem til Helene. Men hun ga inntrykk av at hun tålte mer enn hun gjorde. Plutselig var hun borte. Jeg ringte ambulansen, men jeg visste ikke adressen hennes. Jeg klarte å snappe ut av min egen rus. Jeg ble skikkelig redd, og da klarer man det. Det er som om man er kjempefull. Hvis du plutselig MÅ bli edru – da blir du det.
– Ja, han løp rundt i sokkelesten i nabolaget og ropte etter sykebilen. Tenk vi møttes over en overdose: Skikkelig romantisk, legger Helene til mens hun trekker tappert på smilebåndet.
I dag bruker de to minst tusen kroner dagen på å ruse seg. Pengene fra sosialen på 2250 kroner kommer hver 14. dag. De bruker hele summen på å ruse seg den samme dagen.
– Der er deilig med den ekstra dosen. Ellers tar vi bare nok for å holde det gående. Rusen er egentlig som å sitte og sove. Øynene detter igjen. Vi har begge tatt overdose. Jeg har gjort det seks ganger. Men aldri med vilje, forteller Helene.

Alt går i ”stampen”
Helene har rent rulleblad. Hun har aldri gjort noe kriminelt; foruten å ruse seg på forbudte stoffer.
– Jeg er den eneste i gata med rent rulleblad, tror jeg.
Men forlovelsesringen er i ”stampen”. Altså på lånekontoret nedi Kirkegata. Der kan man pantsette gull eller andre verdisaker. De gir en tiendedel av verdien på det man leverer inn. Men man må hente det ut igjen innen fire måneder. Ellers blir man svartelista. Da får man ikke pantsette noe der igjen.
– Ringen min ligger der nå, men jeg vil snart kjøpe den ut igjen.
Når hun pantsetter den igjen holder det til to doser heroin – en til hver av dem. De bruker alle pengene sine på heroin.
– Vi får en del mat av en som heter Arne Skarpsno, forklarer Helene. Han kommer til Elvebakken kirke og deler ut gratis matvarer hver onsdag. Da henter vi melk, egg og brød – eller middager. Det er heldigvis nok til alle som kommer. Men noen er veldig grådige. Det hender ofte at folk gjemmer seg bak hjørnet, og henter flere ganger. Andre sender barna sine. Det er skikkelig sleipt.

Penger, penger, penger
– Vi er mye hos Erik. Han bor hos mammaen sin. Jeg bor på 21 kvadratmeter. Det er så lite der. Jeg får klaus. Og så har jeg bare dårlige minner fra den leiligheten. Jeg forbinder den bare med rus. Når man våkner opp om morran har man en følelse i kroppen som er ti ganger verre enn influensa. Det renner fra øynene og nesen. Man har kramper i armene og i beina. Man føler seg skikkelig syk.
Erik sier at det er hans største motivasjon for å slutte. Og selvfølgelig det at man kan slutte å tenke på hvordan man må skaffe nok penger hele tiden.
– Det er det første man tenker når man våkner om morran. Man må bare komme seg opp av senga selv om man er skikkelig, skikkelig syk. Vi selger =Oslo til vi har fått inn 200 kroner. Det holder til den første rasjonen.
– Jeg våkner hver dag og tenker penger. Penger! Penger! Penger! I sommer så vi folk dro på badestranden. Det kan vi aldri gjøre. Vi må alltid ”ordne” oss først. Vi stresser alltid – etter mer penger. Men når vi selger =Oslo er vi aldri mer ruset enn vi er nå.
Helene forteller at hun flere ganger ikke har fått solgt magasinet fordi hun ser for nykter ut.
– Det var noen som ikke trodde på meg da jeg sa at jeg var rusmisbruker. De sa at jeg ikke så sånn ut. Men det er veldig forskjellig hvordan vi ser ut. Noen ser mye mer herja ut enn andre. Mange jeg kjenner ser mye verre ut enn meg. Det er helt individuelt hvordan kroppen takler det.

Neste skudd
Helene har vært på avrusning fem, seks ganger. Der har hun fått masse hjelp. Men med en gang hun er ute igjen, får hun ingenting. Ingen oppfølging.
– Jeg skulle til mamma i sommer etter en avrusning. Hun bor i Sverige. Jeg skulle være der i to uker, men jeg dro hjem etter én dag. Da klarte jeg ikke mer. Jeg ble så stressa av å være der. Problemet er at man har ingenting å gjøre når man er nykter. Man går liksom bare der. Har ingen steder å gå til. Jeg kunne sikkert ha ordna meg jobb, men jeg vet jo ikke når jeg kommer til å sprekke igjen. Sosialkontoret maser om institusjon, men det orker jeg ikke. Orker ikke tanken på å bo et sted der folk bestemmer når man skal spise og sove. Man kan være der i opp til fire år. Jeg har tenkt tanken noen ganger, men det virker så jævelig. Det beste med dopen er at man glemmer alt annet. Når man er rusfri kommer man på alle de tingene man helst vil glemme. Folk lurer kanskje på hvorfor vi ikke er mer motiverte enn vi er, til å slutte. Men vi vet ikke om noe annet liv. Vi vet ikke hva vi går glipp av. Selv om jeg syns det ser ut som pappa og kona hans har det veldig koselig noen ganger. Men vi kan ikke sammenlign oss med dem. Vi lever ikke et normalt liv. Jeg har for eksempel aldri sittet på kafé sånn som vi gjør nå. Jeg og Erik har vært ute én gang og spist middag sammen. Det var nedi gata her. Vi hadde planer om å dra på kino en gang også, men det ble ikke noe av. Vi turte ikke å ta sjansen på å bruke penger på det. For tenk hvis vi ikke hadde hatt nok penger til neste skudd.

For ung
Helene og Erik har lyst på baby. Men de er enige om at de må være helt rusfrie før de kan sette barn til verden. Ingen av dem vil at barnet deres skal vokse opp i en familie som de selv gjorde.
– Jeg har søkt om metadon flere ganger, men jeg får bare nei. De sier at man må være over 25 år. Eller man må ha gått på dop i minst ti år. I sommer var vi på avrusning sammen – på paravrusning. Det er mye greiere når man er to. Man blir så ensom alene.
=Oslo har betydd utrolig mye for de to. De to har solgt avisen fra starten av, og til nå har det betydd utrolig mye for dem – at de har fått en mulighet til å tjene penger selv.
– Jeg vurderte en periode å gå på strøket, forteller Helene. Men Erik stoppet meg. Han nektet meg. Før tjente jeg bare penger på å pantsette ting. Vi solgte alt vi eide. Og så har jeg lånt mye penger av folk og av www.lån7.com. Erik pushet en del dop også. En gang prøvde vi å tigge. Jeg satt meg ned med en kopp, og Erik stod like bortenfor. Jeg fikk inn tre kroner og femti øre på to timer. Følte meg utrolig liten da jeg satt der. Skjønner ikke hvordan folk kan tjene penger på det. De må ha en spesiell teknikk. De har vel en egen teft. Med =Oslo føler du at du selger noe. Du har liksom noe å tilby.
Men for Erik og Helene handler fremdeles livet om å være syk – eller ikke syk.
– Vi kan aldri tenke at hvis vi tjener mye i dag, kan vi spare til noe. Vi bruker alt på å ruse oss.
Neste gang de får penger er 1. november. Da skal Helene kjøpe ut noe av det hun har i ”stampen”. Men etter 2-3 dager kan hun etter reglene pantsette det igjen. Da kan hun kjøpe en halv dags rasjon heroin for forlovelsesringen sin. Nok heroin til at kroppen ikke blir syk på noen timer. Det er sånn livet er.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *